Psykisk helse og trivsel

Livskvalitet ble i 2018 målt med samme skala som ved 2014 og 2010-undersøkelsene, noe som gjør det mulig å sammenligne over tid (Diener, 1985). Nivået av livskvalitet viser seg å være rimelig stabilt over tid; gjennomsnittskåren på livskvalitetsskalaen er uendret på tvers av undersøkelsesår for begge kjønn (22), og likt med de foregående årene oppgir omtrent 4 av 10 studenter i årets undersøkelse god livskvalitet. Samtidig kan det antydes en svak økning i andel studenter med dårlig livskvalitet fra 2010 til 2018.

15 % av studentene sier de har dårlig eller svært dårlig livskvalitet. For 14 % fremstår livet som svært godt. Samlet oppgir 4 av 10 (39 %) god eller svært god livskvalitet, mens omtrent halvparten vurderer egen livskvalitet som middels eller litt under.

Andelen studenter som oppgir dårlig eller svært dårlig livskvalitet var stabil mellom 2010 og 2014. I årets undersøkelse er den noe høyere. Økningen er størst blant kvinnene.

4 av 10 studenter rapporterer om psykiske plager.

Forekomsten av og nivået på de psykiske plagene er langt høyere blant de kvinnelige enn blant de mannlige studentene: 2–3 ganger så høy for hver underdimensjon av psykiske plager (angst, depresjon, somatikk).

Det er ingen klare aldersforskjeller i grad eller gjennomsnitt av psykiske plager.

Andelen studenter med alvorlige psykiske symptomplager økte fra nesten hver sjette i 2010 til mer enn hver femte i 2014. I 2018 gjelder dette mer enn hver fjerde student. Videre er andelen som rapporterer at de plages en god del eller svært mye av minst 13 av de 25 symptomene det spørres om dobbelt så stor i 2018 som i 2010 (5 % mot 11 %).

Økningen skjer både blant kvinner og menn, men er mest markant blant kvinner. Bare rundt halvparten av disse rapporterer om få symptomer på psykiske plager, mens hver tredje oppgir alvorlige og hver åttende alvorlige og mange symptomer. I 2010 var tallene henholdsvis rundt hver femte og tolvte.

Hver sjette mannlige student rapporterer alvorlige symptomer på psykiske plager i 2018-undersøkelen. I 2010 gjaldt dette 1 av 10. I den andre enden av skalaen oppgir 8 av 10 mannlige studenter alvorlige symptomer i 2018. I 2010 var andelen 7 av 10.

Hva som er årsak til den observerte økningen i rapporterte psykiske plager blant studentene er usikkert og kan skyldes en kombinasjon av flere forhold. For det første er det viktig å huske på at målefeil og usikkerhet rundt bruk av grenseverdier gjør det noe usikkert hvor stor økningen i realiteten har vært. En økning i rapporterte plager innebærer ikke nødvendigvis at det er en økning i diagnostiserbare tilfeller.

Videre gjør den relativt lave svarprosenten det usikkert i hvilken grad deltakernes psykiske helse er representativ for studentmassen som en helhet. Er graden av helseseleksjon ulik mellom de tre undersøkelsene, vil det virke inn på trendresultatene. Forskjeller i rekruttering (hhv. utvalg av enkelte samskipnader 2010, større utvalg flere samskipnader 2014, totalundersøkelse alle samskipnader 2018) kan også virke inn på seleksjonen. En sensitivitetstest med bruk av lignende utvalg som i 2010 (kun SiO, tidligere SiT og tidligere SiB) viste imidlertid lignende trendbilde som presentert. Den observerte økningen er i tråd med andre forskningsfunn på forekomst og trender på psykisk helse blant ungdom i Norge og Skandinavia.

Studentene som oppgav å ha oppsøkt fastlege/allmennlege eller legevakt de siste 12 måneder, ble spurt om de hadde søkt hjelp for psykiske plager samme tidsrom. I tidligere SHoT-undersøkelser ble dette spørsmålet stilt til samtlige deltakere. Kartleggingen av hjelpsøk er derfor ikke helt sammenlignbar over tid.

15 % av studentene har søkt hjelp for psykiske plager i løpet av det siste året. Herunder oppgir 2 % at de har søkt, men ikke fått hjelp. 12 % har vurdert å søke hjelp.

Kvinner har litt over dobbelt så stor sannsynlighet for å oppsøke hjelp enn menn.

I gruppen som oppgir å ha alvorlige og mange symptomer på psykiske plager (11 % av studentene) har 6 av 10 likevel ikke søkt hjelp for disse plagene i løpet av det siste året.

Tabellen viser fordeling blant alle deltakende studenter; de som ikke har oppsøkt fastlege/allmennlege/legevakt siste 12 måneder (og derfor ikke har fått aktuelle spørsmål) er sortert under kategorien «nei, har ikke søkt hjelp». Dette må tas hensyn i fortolkning av rapportert forekomst, da studenter som har søkt hjelp for psykiske plager uten å ha gått via fastlege/allmennlege/legevakt ikke medregnes. Denne usikkerheten imøtekommes delvis av at alle studentene i tillegg ble spurt om de går til psykolog/psykiater, herunder i regi av samskipnaden som kan oppsøkes uten legehenvisning.

Nær 1 av 3 studenter har symptomer på en insomni-diagnose. Den gis ved innsovnings- og/eller oppvåkningsvansker, i tillegg til trøtthet og/eller søvnighet på dagtid.

Søvnproblemene skal være til stede minst tre dager i uken og ha en varighet på minst tre måneder.

Kvinnelige studenter har 1,8 ganger høyere sannsynlighet for symptomer på insomni enn de mannlige.

Omfanget av insomni varierer også noe med alder. De to eldste aldersgruppene (26–34 år) har 1,3 ganger høyere sannsynlighet for symptomer på insomni aldersgruppen 21–22 år.

Omfanget av selvskading og selvskadingstanker er høyt hos studentene. 1 av 5 oppgir at de har skadet seg selv med vilje på en eller annen måte (uten intensjon om å ta sitt eget liv).

Mellom 1 av 4 og 1 av 5 oppgir at de har tenkt seriøst på å skade seg selv eller å ta sitt eget liv, men ikke faktisk forsøkt å gjøre det.

4 % oppgir å ha forsøkt å ta sitt eget liv (ved å ta en overdose piller eller på annen måte).

Kvinner oppgir i vesentlig høyere grad enn menn å ha utført eller hatt tanker om selvskading.

Også selvmordstanker og -forsøk er noe vanligere blant de kvinnelige enn de mannlige studentene.

Med hensyn til alder er omfanget av selvskading størst i den yngste og i den eldste aldersgruppen. Omfanget av selvmordstanker og -forsøk er størst blant de eldste studentene.

I gruppen studenter som oppga å ha hatt tanker om selvskading og selvmord har vel halvparten (hhv. 54 % og 52 %) hatt slike tanker etter at de begynte å studere.

Nær 1 av 3 studenter rapporterer at de føler at de er for tykke.

14 % oppgir skyldfølelse i forbindelse med spising

Det er også en atskillig større andel kvinner enn menn som oppgir å ha hatt skyldfølelse i forbindelse med spising (18 % vs. 4 %).

... mens 13 % uttrykker generell misnøye med egne spisevaner.

Det er en klart større andel kvinner enn menn som rapporterer symptomer på spisevansker.

1 av 3 oppgir at de alltid eller svært ofte gjør det de kan for å ikke skuffe foreldrene sine.

Nær 3 av 10 oppgir at bare de beste resultatene er gode nok.

1 av 4 hater å ikke være best.

1 av 10 oppgir henholdsvis at det alltid eller svært ofte stemmer at foreldrene forventer at de skal gjøre ting perfekt og at de like gjerne kan la være dersom de ikke kan gjøre ting perfekt.

En større andel kvinner enn menn svarer «alltid/svært ofte» på utsagnene, med unntak av «jeg hater å ikke være best».

Graden av perfeksjonisme synker med økende alder. Dette kommer særlig fram i resultatet for utsagnet «jeg gjør alt jeg kan for å ikke skuffe foreldrene mine. Dobbelt så mange 18–20-åringer som 29–34-åringer svarer «alltid/svært ofte» (41 % vs. 22 %).